Ukategorisert

Gründer av eget liv

Kæm skull tru, at Bjarne Brøndbo og albumet RaiRai skull bli et vendepunkt i livet, etter at man som 16 åring råna i baksete på volvoan i Kongens gate på Steinkjer  å sang sanga som man glemt, å etterhvert pakka bort i minnekista. Egentlig har æ sia ungdommen avskrivd Bjarne Brødbo og likens bandet hans. Syns egentlig ikke han har gitt mæ så my. Men æ har jo innsikt nok te å skjønn at mang va av ei ainna oppfatning einn mæ… 🙂

Men så står æ her en dag. En av mine siste daga som sykepleier i turnus. Prøve å tyne det siste positive ut av de’ å ha seinvakt. Skifte på senger i hele huset, sett opp kanelsnurra fra Åpent Bakeri på Lom… Av alle mulige album i hele verden kjæm æ på å sett på Rai Rai

Sangan sitt som spikra deinn dag i dag, 22 år etter at æ la råning i volvo på hylla…. Å ka oppdage æ? Jo æ oppdage at æ e’ på villspor. Æ e’ på et spor i livet som æ ikke ønske å vårrå. Å de’ va  ingenting i en spesifikk tekst på albummet som sa mæ nå spesielt anna einn at de’ e’ ei god følelse å stå på kjøkkenet å bak kanelsnurra, syng DDE, å kjeinn at live har my å by på.

Og når æ tænke på de’ så syns æ egentlig at Bjarne Brøndbo, og bande hans e’ en ganske fin gjeng. Har man blitt voksen må tru…. Å når Bjarne sitt på tv-skjermen å skrik, så gjør æ jammen de’ samme. Æ hulke å skrik lamme dæ Bjarne, fordi æ syns du e’ en fin fyr, og æ bli like lett rørt som dæ!

I mange år no har æ vorri gründeren bak Bamboline. En bedrift som egentlig hadd stort potensiale for å lykkes på mange måta, og en bedrift som også lyktes på mange måta. En bedrift som har levd i 5 år, men som dem siste åran har vorri vond å bær. De’ har vorri tungt å vårrå ilein, de’ har vorri tungt å drive de’ på sia av å vårrå sykepleier, de’ har vorri tungt å jobbe når æ visst at timan æ satt, egentlig burda vårrå ungan sine. Bamboline vart en byrde, og ikke en glede som de’ va da æ starta.

I hode mitt hadd æ mista gnisten, og æ klart itj lenger å innfri verken egne krav eller kravan te dem som sto rundt mæ. Æ gikk på deinn ene smellen etter den andre, men kom mæ et vis videre. Men fortjenesta va itj der, og æ mått gå inn i fullstilling som sykepleier igjen.

Ansvare for Bamboline i sosiale medier gav æ fra må i juni, og gjor ingenting med Bamboline før æ fainn ut for ei uke sia, at no va de’ på tide å få unna nå av ideean som ikke vart som dem skull…. Jo æ bestemt mæ for å rett og slett innrøm at æ gjor en

#SKIVEBOM

100 nye kunda på 5 tima… å ka kjent æ? Jo æ KAINN fortsatt, men kun på mine premissa, og når æ har tid og lyst og mulighet. Og muligheten kjæm først når man slutta å stille krav te sæ sjøl, og man innser at de’ e’ godt nok.

I dag innsåg æ plutselig at de’ va på tide å endre kurs. I går satt æ med linken te New York Marathon, og trudd at de’ va et mål æ mått realiser. men da æ hadd trykt mæ igjennom te siste trinn, stoppa æ, å tenkt….. Koffer…?

Æ levert itj nå søknad te New York Marathon. I dag skjønt æ koffer. Æ treng da itj å spring halvmarathon for å kjeinn at æ leve. Æ har nok æ med å spring mæ en tur på tredemølla, og kjeinn at dagens gruffe renn av mæ. De’ e’ nok for mæ. De’ e’ så nok de’!

Eller gå som ei kråke på skøyteskian mine oppi Remyra, og kjenne at hjerte banke så de’ hell på å sprett ut av brystkassen, samtidig som æ kainn ta mæ tia te å stopp oppi der å sjå på månen, å kjenn på korr heldig æ e’ som klare å kom mæ ut med kråkestilen min, og kos me med stillheten, og lukta av skogen, og følelsa av å vårrå helt i lein med hodelykta mi.

De’ e’ å lev! Og de’ e’ frihet. For mæ….

 

Æ har følt at æ har sotti fastlåst i et mønster i lang tid, uten å kom mæ nå vei videre. Æ har vorri frustrert, sint , oppgitt, og til og med kjent på at live e’ bittelitt urettferdig. Men her en dag før jul sa hainn her nå sånt som:

Hvis du ikke er fornøyd med det du gjør, så gjør noe annet!

Petter Stordalen

Beklager Petter at æ lånt bilde ditt uten å spør, men du vart en enorm inspirasjon, så æ håpe på tilgivelse sia æ delt bilde fra en link æ tilfeldigvis fant da æ googla dæ.

De’ va kanskje ikke ordrett de’ du sa, men de’ va de’ æ hørt. Æ mått ta tak å gjør nå med tingan som ikke va greit sjøl. Å de’ gjor æ. Om to uka starte æ i  ny jobb, og æ har bestemt mæ for at Bamboline ikke lenger e’ gründerdrømmen min. Fra og med i dag e’ æ gründer på livet, og Bamboline følge mæ videre ei stuinn te som hobbyen min, åsså kjæm æ med nånn sprell når æ kjenne at æ har nå å by på, å veit dåkk ka….. De’ har æ i ny å ned 🙂

Å herre feire æ naturlig nok med en Kanelsnurr baka i et øyeblikk av pur glede over å oppdage at livet har så my å by på.

20180206_111840

Hadd Bjarne og Petter vorri her, skull æ naturlig nok delt en kanelsnurr med dem. Takk for en enorm inspirasjon begge to. Nånn gang treng man bare å åpne sinnet litt for å sjå at gleden finns i en kanelsnurr og en gammel slager fra DDE, samt et kamprop fra Petter Stordalen.

Handa sleppt taket i leikegrinda
Det første steget va tatt
Vi såg oss aldri tebakers
mot det vi hadd forlatt
Vi skull’ finn skatt’n bak den sjuende blåne
og hent prinsessa fra et berg av glass
reis østafor sol og vestafor måne
og land i eit småfly på Den Røde Plass

1 tanke om “Gründer av eget liv”

  1. Jeg synes klærne til Bamboline er fantastiske! Ungene elsker ha på seg de myke klærne som er behagelige og gir god bevegelighet når de leker både ute og inne. Og så digger jeg designet. Leit høre at det har vært tungt de siste årene. Men lettet over at du ikke gir deg helt med Bamboline som hobby med det første…. Masse lykke til med ny jobb og nye drømmer 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s